Eg er nå i Titiana, ein landsby på Gizo. Her bor vi på den mest primitive måten så langt; eg sover på gulvet i ein løvhytte og luftmadrassen er ødelagt. Vi har ingen toalett, ingen dusj og vi må gå 10 minutter for å finne drikkevann. Det midlertidige kjøkkenet måtte vi delvis bygge sjøl ein dag vinden var for sterk for å brenne bål i det åpne, og vi må sitte på bakken når vi samles og når vi spiser.
Allikevel er dette favorittplassen min så langt her på Salomonøyene. Vi bor på et heilt fantastisk sted, rett ved stranden med ein utrolig utsikt over ein asurblå lagune, interessant geologi og ikkje minst ein venstrebølge i verdensklasse. Alt dette kan nytes fra hengekøyen eller oppå miniklippen som følger med eiendommen.
Her bor vi med ei gammel enke som bor ilag med ett barnebarn. Ho hadde ett år borte fra eiendommen og når ho kom tilbake i desember i fjor var alt rasert. Ho har fått seg tak over hodet siden den tid, men ikkje mye meir luksus enn det. Så det er nåke vi har tenkt å gjøre nåke med.
Vi har hatt ein dag i bushen for å sanke “pinner” som skal brukes til å bygge et tradisjonelt kjøkken, samt toalett, og samme dag satte vi opp reisverket til kjøkkenet. Det er som ein kombinasjon av de gode gamle dagene vi bygde trehus i skogen og når vi dreiv med pionering i speideren. I dag har vi delvis ordna istand et toalett og vi har sydd vegger og tak til kjøkkenet og den fremtidige toalettbygningen.
Dette er heilt rått. Et skikkelig dypdykk i kultur og levesett. Og kanskje ein vakker dag kan eg bygge mitt eget hus, forhåpentligvis på et sted like vakkert som dette.