Endelig setter vi seil! Ein måned etter båten blei sjøsatt er vi endelig klare til å begynne seilasen til Davao. I mellomtiden har vi vært på ein elv utenfor byen Tagbilaran i påvente av at mastene våre skulle bli forlenget. Ein uventa jobb, men nåke som måtte gjøres. Vi har hatt nok å henge fingrene i, med tusen små prosjekter, men nå er det godt å komme seg ut på sjøen og i retning målet for denne sesongen.
Avgårde!
Den første biten av seilasen vår er den tøffeste. Vi må gå imot vinden et par dager før vi kan la vinden dytte oss i riktig retning. Enten bruker vi motoren eller så må vi krysse frem og tilbake. Eg har fulgt med på været siden vi kom til Filippinene og eg veit at det er viktig å velge riktig værvindu. Etter vi endelig fekk mastene våre tilbake venta vi på bra vær mens vi gjorde de siste forberedelsene til seilasen. Ting tar alltid lengre enn planlagt, men det gjorde vinden og. Lørdag såg ting ut til å roe seg og vi var klare for å sette avgårde!
Dag 1
Det var deilig å komme seg igang! Ein kort seilas første dagen fordi vi måtte vente på flo sjø for å komme oss ut av elven. På første ankringsplassen sjekker eg været igjen og eg legger merke til ein endring. Problemet med værvarsling er ofte at været ikkje leser det og velger å gjøre nåke annerledes. Litt sterkere vind neste dag enn planlagt. Jaja, vi takler det.
Dag 2
Vi hadde ein del motvind neste dag, men vår lille 9.9 Yamaha takla brasene bra. Sjøl i vind og bølger gjekk det alltid på fram. De seilbåtene eg har seilt på før har hatt flat bunn med kjøl og sliter ofte i små bratte bølger, men båten vår med lang og dyp V kjøl har ingen problemer med bølgene. Det er når vinden gir for mye luftmotstand at det begynner å gå sakte. 9.9 hestekrefter er ikkje mye når vinden begynner å blåse opp.
Synkende øyer
Vi ankra opp utenfor ein av de mange synkende øyene i området. Et jordskjelv i 2013 gjorde at sjøbunnen sank og mange øyer sank med den. Når det er flo sjø så er det vanlig å vasse med vann til anklene i husene og på skolen. Men sjøl om folket på disse øyene har blitt tilbudt å flytte til fastlandet så har de nekta for det. Istedenfor finner de måter å tilpasse seg på. Vi hadde veldig lyst til å besøke men vinden hindra oss i å komme oss til lands med jollen.
Dag 3
Neste dag bestemmer vi oss for å seile første biten før vi igjen måtte vende nesen rett mot vinden. Men denne gangen valgte vi å krysse mot vinden istedenfor å bruke motoren. Vi hadde god vind og god fart. Det gjekk nesten like fort å seile som å bruke motor. Med vind kommer bølger og båten vår er designa for å sleppe bølgene inn istedenfor å holde de ute. Høres litt rart ut kanskje, men det er for å unngå ekstra stress på strukturen. Pluss at vi seiler ein tradisjonell polynesisk seilekano. Når det var lunsjtid tok vi tilflukt bak ein annen liten synkende øy før vi fortsatte.
Liten kuling
Etter lunsj hadde vinden blitt sterkere. Sterk bris betyr at vi må reve seilene for å ha kontroll på båten. Vi fortsetter men fremgangen er dårlig. Båten sklir sidelengs nå som vinden er så sterk. Bølgene vokser og alt blir vått. Vinden fortsetter å øke i styrke og eg kjenner vi har for mye seil oppe. Eg velger å ta ned storseilet og fortsette under reva mizzenseil og jib. Nå bygger det til liten kuling.
Vi kommer oss ikkje opp mot vinden til der eg vil ankre for natten. Vi kunne snudd men eg vil ikkje miste den dyrebare framgangen vi har hatt. På kartet ser eg et stort korallrev. Kanskje vi kan ankre der? Eg setter kursen dit og håper på det beste. Ein mil unna må eg skru på motoren, for siste biten er rett mot vinden. Bare motor hjelper lite her, men sammen med seilene klarer vi å krysse opp til revet. Når vi kommer nærmere ser vi at det er ein liten øy med fullt av rev rundt. Med satelittbildet på kartplotteren klarer eg å tre oss mellom revene og inn i beskytta farvann. Det er 10 meter dypt og ser ut som sand på ekkoloddet. Vi kaster anker, med masse tau og det holder. Vi er trygge.
Uventa bonus
Vi befinner oss plutselig i et lite tropisk paradis i midten av ein stormete sjø. Ein liten øde sandøy og vi er ankra opp rett ved siden av. Alle er gira og heile mannskapet hopper av båten og svømmer til land for å utforsker. Eg blir ombord for å sørge for at båten er trygg. Neste dag var det min tur til å utforske, først med dronen, så til fots. Dronebildet forteller den beste historien her. Denne nødhavnen vi fant i dårlig vær er kanskje den fineste ankringsplassen eg har hatt nåken sinne.
Dag 4
Snart er vi ferdige med å sloss mot vinden. Bare 5 sjømil til og vi har nådd nordenden av Bohol. Her kan vi skru av motoren og slange oss på dekk i beskytta farvann og sol. Den røffe seglingen er snart glømt og vi nyter livet på sjøen. Men det tar ikkje lang tid før vi drømmer tilbake til den dagen vi sloss mot elementene og fant ein liten øde øy som vi hadde heilt for oss sjøl.
Nå er det bare resten av seilasen igjen, 3-4 uker, og mange fleire eventyr i vente!
