Etter 103 dager til sjøs og 2850 nautiske mil nådde vi endelig målet for reisen – Munda i Salomonøyene. Vi kom frem på selveste 17. mai og det norske flagget var heist i masten, like under flagget til Salomonøyene. Alle fire som satte ut fra Filippinene kom fram like heile, og vi hadde faktisk vokst i antall til fem! Billy som seilte med meg i Fiji 2022 hoppa på i Madang, PNG, og vi seilte de siste 1000 nautiske mil sammen. To fra Salomonøyene og 3 vestlige. Å ha med to fra YWAM Solomons var drømmen fra begynnelsen og det er utrolig å se oppfyllelsen av planen eg la ut for 2 år siden!
Å komme fram etter ein så lang reise er litt surrealistisk. Eg har jobba mot dette i over tre år, og vi har seila i over 3 måneder. Plutselig er vi der. Eg er lettet, men samtidig litt retningslaus. Vi har hatt ett mål om å komme fram i lang tid, men nå som vi er framme er det ein overgang å fortsette med neste steg. Min arbeidsoppgave siden eg begynte dette prosjektet har vore tredelt: 1 – Gjør båten klar, 2 – få den til Salomonøyene, og 3 – gi den videre til YWAM Solomons. Nå er min oppgave å overføre eierskap til YWAM Solomons, men kordan gjør eg det?
Første steg var å holde ein feiring av vår ankomst og ein offisiell overføring av eierskap til YWAM Munda. Vi booka ettermiddags-te på Agnes Lodge, et lite hotell nede ved kaien, og fortøyde Vaka Hop’e til deiras brygge. Vi inviterte pastorer og venner av YWAM Munda, samt alle YWAMerene der. Det var ein fin seremoni og eg følte at eg klarte å invitere de lokale til å ta eierskap. Vi ba for båten før alle kom ombord på ein liten omvisning.
Eg har satt målet for denne perioden så enkelt som mulig: Bruke båten sammen med folk fra YWAM Solomons, uansett ka de vil bruke den til, sånn at de lokale kan bli entusiastiske til båten og dens potensiale. Billy og Sammy er desidert mest erfarne og er viktige for den videre utviklingen av Vaka Hop’e, men akkurat nå tar de ein liten pause. Sammy har vert med oss i 5 måneder og reiser heim til ein velfortjent kvile, mens Billy alltid har tusen ting å henge fingrene i mens han er her og gir gladelig meg oppgaven å trene opp fleire lokale. Heldigvis har vi fleire gutter fra YWAM Munda som er ivrige på å lære.
Bore brønner
YWAM Munda har venta ivrig på vår ankomst, og spesielt for ein grunn: Å bruke båten til å bore vannbrønner! Det høres nesten litt surrealistisk ut… 7 år siden, når eg først satte ut på denne reisen, hadde eg tenkt tanken å bruke ein seilbåt til å reise ut i øde landsbyer for å bore vannbrønner, men eg slo det fort fra meg som ein håplaus fantasi. Og her kommer vi fram etter ein 3 måneders reise, og det er akkurat det de lokale vil bruke den til! Eg hadde egentlig planlagt å ta ein uke pause når vi kom fram, men allerede i den første uken ville de ut og bore ein vannbrønn, og eg kunne ikkje la den sjansen gå fra meg!
Vi lasta opp fra kaien og alle var så veldig overraska og fornøyd med kor enkelt det var å laste Vaka Hop’e. Etter 3 timer ankom vi ein bitte liten landsby og la til ein liten korall kai. Her kunne vi laste av like enkelt og samme kveld hadde vi rydda opp området og satt opp drillriggen. Neste dag bora vi brønnen, og siden vi var nære sjøen bora vi bare 7,5 meter ned. Vi møtte korall og laus sand, men riggen klarte seg bra. Verre var det når vi skulle sette ned casingrøret. Då hadde den lause sanden kollapsa inn i hullet, nåke som gjorde det vanskelig å få ned røret. Men etter fleire forsøk på å gjenåpne hullet og andre kreative løsninger, klarte vi endelig å fullføre brønnen. Vi pakka opp båten og reiste heim samme kveld.
Vi har faktisk reist ut igjen og bora vår andre vannbrønn denne uken, og det slo meg plutselig. Dette var bare ein drøm 20 år siden! Og det har tatt meg 7 år å komme hit! Men det som er verdt å merke er at eg ikkje har gjort dette i egen kraft, og eg har ikkje jobba mot å nå drømmen min sånn som man gjerne skulle tro. Istedet har eg jobba mot å følge Gud og Hans vei for mitt liv, uansett kor den tok meg. Allerede på min første tur til Salomonøyene bora eg min første vannbrønn, men eg skjønte allerede då at tiden ikkje var inne å bore vannbrønner for folk. Eg måtte bore vannbrønner i mitt eget liv og lære å leve ut av det levende vann. Nå, 7 år seinere har eg ankommet stedet eg satte ut for å nå, men i mellomtiden har eg lært å leve i tro og overgivelse. Eg turte ikkje å sei at vi skulle bruke båten til å bore brønner, for eg var ikkje sikker på om det kom til å skje. Men Gud digger å gi sine barn gode gaver, og akkurat nå føler eg meg som verdens heldigste barn på juleaften!
