Reisen min til Salomonøyene er snart over, men denne gangen valgte eg å ta ein litt forskjellig approach enn forrige gang eg reiste ned til disse trakter. I stedet for å ta heile turen i ett kjør med 45-60 timers reising valgte eg å stykke opp turen for å besøke to land eg aldri har vert i før: Taiwan og Filippinene. Eg hadde to netter på kvart sted for å kunne gjøre litt sightseeing og bli litt kjent med landene. Eg er veldig fornøyd med avgjørelsen og eg føler eg har fått et godt innblikk i de to landene, eller iallefall i hovedstedene.
Taiwan
Taipei er ein moderne storby med kinesisk swung. De har alt fra moderne supermarked til meir tradisjonelle marked langs gatene. De har tower 101 som har vært verdens høyeste bygning i sin tid og de har mange tradisjonelle buddhistiske templer. Byen var rein, og hadde god infrastruktur med undergrunnsbaner som gjekk heile tiden. Eg følte meg trygg overalt og kan anbefale byen for alle.
Tiden min i Taipei gjekk kun med til sightseeing. Det er vanskelig å kommunisere med de lokale pga språk og kultur, så eg reiste rundt på egenhånd med den begrensede informasjonen eg fant på internett. Eg kunne fortalt meir, men siden eg har så mye å fortelle fra Manila skal eg spare deg for detaljer.
Filippinene
Manila er ein gigantby med et konglomerat av innbyggere fra uteliggere til rike. Eg bodde ganske sentralt på et fint hostel ved siden av et kjøpesenter, men gatene var fulle av all slags folk fra turister til fattige tricycle sjåfører, til tiggere, til hjemløse barn og prostituerte. På samme gaten som utesteder med live musikk, barer og restauranter fant man filippinske boder med lokal mat som balut og bbq av kyllinginnvoller, kyllinghoder og griseører. Kontrastene var store, så store faktisk at eg syns det var vanskelig å gå ut i det heile tatt. For kordan kunne eg være turist og ikkje forholde meg til all urettferdigheten som var rundt meg?
Eg gjekk ut, selvfølgelig, men eg oppsøkte ikkje de turistifiserte stedene. Første kvelden gjekk eg til ein lokal butikk og initierte ein samtale med to lokale tricycle sjåfører. Erick var veldig hyggelig, og endte opp med å bli min guide for heile oppholdet mitt. Han kjørte meg rundt både på tricycle, motorsykkel og i Jeepney. Å sitte bakpå ein motorsykkel gjennom Manila er ikkje for den skvettne, men etterkvart som eg skjønte at det er et mønster i galskapen så kunne eg slappe av. Trafikken sto stille fleire steder men med motorsykkel kunne vi smette mellom biler og komme fram mye raskere.
Den utvida familien hans dreiv den lokale vannrensestasjonen og eg fekk bli kjent med alle de som bodde på den lille hemsen i den lille fabrikkbygningen. Der spiste eg balut og filippinsk bbq, samt andre mindre avskrekkende lokale matretter. Eg er utrolig takknemlig for at eg fekk et så intimt innblikk i livet deiras.
Mat til de hjemløse
Siste dagen krangla eg igjen med meg sjøl om eg skulle gå ein tur ut på gatene. Eg gjekk tilslutt ein tur ned til strandpromenaden som går langs sjøen. Der, langs denne flotte promenaden med palmetrær og benker, såg eg to som lagde mat i fjæresteinene. Eg satte meg ned for å snakke med de, nysgjerrig på ka de lagde, men snart var det ein heil skare av folk rundt meg. Det viste seg at de var uteliggere og rusmisbrukere som lagde lunsj sammen av ris og fisk. De var veldig interessert i denne kvite mannen og ville gjerne ta bilder. Problemene de hadde derimot var åpenbare og det smerta meg å være med de uten å kunne hjelpe. Men etter de begynte å spise blei eg med ein til et supermarked der vi kjøpte ris og kjøtt sånn at de iallefall hadde litt mat.
Oppholdet mitt på Filippinene var veldig begivenhetsrikt for å bare være to dager. Eg forlot landet utslitt og tappa for energi, men med nye venner og ekte opplevelser i bagasjen.
