Eg hadde ein plan. Båten skulle sjøsettes ved solnedgang når det var flo sjø. Vi skulle ha sjøsettingseremoni ved lunsj og etter feiringen skulle vi sette ankeret 100 meter ut fra stranden. Fra ankeret skulle vi føre et tau tilbake til båten sånn at vi enkelt kunne dra oss ut til ankers når det var mørkt. Vel, det gjekk nesten etter planen.
Etter lunsj og seremonien løfta vi skroget opp hjørne for hjørne og tok vekk støttebeina under kjølen. Istedenfor satte vi to store planker sånn at båten enkelt kunne skli ut i vannet når sjøen var høyt nok. Gjestene våre blei igjen på stranden og såg på med interesse mens arbeiderne satte båten sammen og heiste seilene. Det begynte å regne tungt, så vi sto under tak og såg på båten vår “blomstre”. Vannet kom opp på stranden og eg bestemte meg for å binde båten fast i et kokosnøtt tre sånn at den ikkje sklei ut i vannet ved et uhell.
Det var på tide å gjøre klar ankeret, sjøl om det var 2 timer igjen til solnedgang. Best å gjøre det mens det er lyst og god sikt i vannet. Vi hadd ein i lettbåten med ankeret og to av oss svømte ved siden av. Vi hadde sjekka området tidligere og visste kor vi ville ha ankeret. Det var mye rev, men vi hadde funnet ein grei sandflekk. Akkurat idet vi nådde fram til stedet vi skulle droppe ankeret hører eg leven fra stranden. Eg ser tilbake og tror ikkje mine egne øyne.
“Nooooo!!” roper eg høyt, i håp om at de kan høre meg. Men det er for seint uansett. De har bestemt seg for å skubbe båten på vannet og eg er 100 meter fra land uten nåken ting eg skulle ha sagt. De sjøsatte båten uten meg. “Sett ankeret!” roper eg og all plan om forsiktighet går ut av vinduet. Ankeret går til bunns med ein mann hengene etter. Alt er kaos, men vi får nøsta opp i det. Eg sender lettbåten til stranden mens eg retter ut kjettingen og fikser ankeret i sanden.
100 meter er langt, og vi hadde akkurat nok tau etter å ha spleisa sammen alt vi hadde for hånd. Heldigvis var det ein pause i vinden når de satte båten på sjøen, men i det vi når fram begynner vinden å blåse opp. Eg står ved siden av båten og holder den fra å drive ned langs stranden. Arbeiderne ombord tester at motoren kjører og virker fornøyde. Før eg skjønte ka som var på ferde hoppa den siste arbeideren på sjøen og eg spør forvirra, “er vi på egen hånd nå?” “Jepp!”, svarer han. “Lykke til!”
På dette tidspunktet er det tre av oss som alle står i vannet og prøver å hindre at båten blåser avgårde. Eine gjesten fra sjøsettinga hadde i tillegg akkurat komt ut for å ta seg ein dukkert. To av crewet mitt står fremdeles på stranda, men begynner å få fart på seg nå som de ser ka som skjer. Eg hopper i båten og begynner å dra inn ankertauet. Men båten er baklengs og eg vil bruke motoren for å snu båten rundt. Eg ber han eine om å komme ombord og dra inn ankertauet mens eg tar roret og starter motoren. Nå er det bare ein som holder båten fra stranden og vi driver nesten på grunn. Men med ein siste innsats får vi båten ut på dypere vann og de siste to av mannskapet når akkurat fram i tide og velter seg ombord.
Nå som vi er ute på dypere vann hopper eg uti for å sjekke at ankertauet ikkje henger fast i korall. Vinden har ført oss på avveier i forhold til planen, men det er fremdeles lyst og eg kan rette opp i tauet der det trengs. Etter kort tid er vi ute på dypet, men eg ser at kjettingen ligger feil og eg dykker på ankeret for å flytte det et par meter. Nå er vi endelig på plass. Phew! For ein hektisk sjøsetting!
Båten er trygg, men gjestene våre på stranden er på vei heim. Eg får ikkje nyte øyeblikket lenge, for relasjoner er viktigst, og eg seier til heile gjengen at vi må tilbake til stranden for å sei hadet. Eg går og til alle arbeiderne og seier takk for innsatsen. Etter alle har reist ser eg på haugen av ting som står igjen på stranden. I kaoset så hadde vi ikkje fått tid til å laste båten! Tre av oss blei igjen på stranden for å laste med lettbåten vår, mens to drar for å kjøpe mat. Det tok oss bare tre turer ut for å laste båten, og nå regner det igjen. Vi kommer tilbake til stranden der vi feirer suksessen med kyllingburger fra Jollibee og ein Boston Creme fra Dunkin Donuts.
For ein dag! Og for ein sjøsetting. Greit nok at båten skulle døpes i dag, men her blei vi alle døpt inn i livet som seilere. På natten kom stjernene frem og vi nøyt å være ombord etter to uker på land. Søvn blei det ikkje mye av, for det var ein bølgete natt, men dagen derpå gjorde alt verdt det. Vi våkna opp til regn før soloppgang, men snart kom solen frem og vi hadde ein fantastisk morgen der vi dykka på revet og koste oss før seilasen mot neste havn begynte.