I dag hørte eg ein lokal sei at Papua Ny Guinea er Guds andre paradis. Og på mange måter kan eg se holdbarheten i det utsagnet. Landet er grønt og fruktbart og inneholder alt man trenger for å leve et godt og langt liv.
Innbyggere på landsbygda bruker så og sei ingen penger på mat. De lever av frukt og grønnsaker som de dyrker sjøl, samt kjøtt og fisk som de avler eller jakter.
Som regel spør eg de eg møter om kordan vannet er i landsbyen de kommer fra, og som regel får eg som svar at vannet er nydelig, mye bedre enn vannet i Kimbe (som er behandla drikkevann). Vanligvis er vannkilden elvevann, men brønnvann er heller ikkje uvanlig i større landsbyer i innlandet.
På mange måter ligner PNG på Norge for et par hundre år siden når folk levde av landet. Bare at her er det tropisk og det kreves mye mindre innsats for å dyrke mengder av mat.
Inntektene for familier kommer som regel av å selge overskudd avling på markedet. De bruker penger på klær, transport, sykehus og vaksiner, litt ris om de skal ha store familiesamlinger og offer til kirken.
Problemene kommer når ungene skal på skole. Det koster relativt mye penger, og ofte er de pengene vanskelig eller umulige å få tak i. Se for deg ein landsby på ein øy der alle lever av landet. Når alle gjør det er det ikkje lenger vits i å selge ting på markedet, for det er ingen som trenger å kjøpe.
Eg har møtt mange her i Kimbe som har flytta hit på grunn av behovet for penger for å dekke barnas skolegang. Ungene som vokser opp her i byen har ofte større ambisjoner og drømmer enn det de ville hatt på landsbygda, og det er sånne folk denne nasjonen trenger. Samtidig synes eg det er trist at den tradisjonelle levemåten forsvinner på grunn av behovet for penger. Eg kan trøste meg med at fremdeles bor over 80% av landet i landlige områder.