Etter 45 timers reise var eg endelig framme ved målet. Det var ein lang tur med relativt lite søvn, men eg kom meg inn i landet med nødpass og eg fekk beholde brunosten!
Eg har nå hatt min første dag på Kimbe og eg kan med hånden på hjertet sei at eg aldri har møtt et meir hyggelig folkeslag. De er enormt imøtekommende når man seier hei til de. Helst skal man sei hei til alle man går forbi, iallefall viss du ser på de. Med ein gang øyekontakt er oppnådd er det bare å reise hånden, vinke og sei “good morning!” Då får man som regel et svært smil og ein hilsen tilbake. Forskjellige mennesker ønsker gjerne å bli bedre kjent med deg og i dag har eg håndhilst på ein heil haug, blant aent ein taxisjåfør med folk i taxien og ein sikkerhetsvakt. De slår gjerne av ein prat eller to.
Eg tror det muligens har litt med at eg er ein høy kvit nordmann å gjøre, men samtidig ligger det i kulturen deiras. Her i PNG verdsetter de kjennskap og familie veldig høyt. De tar vare på kvarandre og bryr seg veldig om familien sin.
Samtidig har det mye å sei om hvilken innstilling eg sjøl har til folkene eg møter. Som nordmann er det veldig lett å se ein aen vei når blikkontakt er oppnådd og bare late som ingenting. Eller stirre rett fram. Eller rett ned i bakken. Men det ville fullstendig ødelagt min innstilling til folkene her. For smilet kommer først fram når man hilser. Når eg viser at eg bryr meg om de, ved å se de og snakke med de.
Eg er typisk den nordmannen som ser ein aen vei. Men i dag veit eg ikkje heilt ka som gjekk av meg. Eg tror eg bare ville ha meir. Fra det første genuine smilet til ein lokal til det neste. Og når alle smiler og hilser tilbake er det utrolig lett å bli glad. Og då vil man bare ha meir 🙂
PS:
For de som lurer så deklarerte eg ost på innreiseseddelen og blei følgelig sendt rett til karanteneområdet. Men etter å ha forklart at det var ein norsk delikatesse og at det bare var snakk om 1 kg slapp eg gjennom uten å eingang ha åpna bagen!
For de andre som lurte på kordan det gjekk å reise med nødpass kan eg gledelig fortelle at det var null stress ettersom det var et maskinskrevet “ordentlig” pass, egentlig heilt likt Norges vanlige pass, bare med et hippt grønt omslag. Heldigvis blei eg tipsa om dette av lensmannskontoret på Os at de kun lager håndskrevne nødpass og at eg derfor burde reise til Bergen Vest politidistrikt.