Ein monumental milestein er nådd! Båten Vaka Hop’e har blitt sjøsatt, vi har seilt til Sør-Filippinene og satt båten på land igjen. Alt gjekk så knirkefritt at man skulle tro at eg hadde planlagt det, men det er langt fra virkeligheten. Eg har heile veien hatt ein generell ide om kordan ting burde gå, men detaljene har dukka opp underveis. Og når eg ser tilbake på de siste tre månedene her på Filippinene er det liten tvil om at Gud har hatt meir enn ein finger med i spillet.
Fleksibilitet
Mannskapet eg har hatt med meg kommer fra YWAM sin «School of Navigation and Seamanship» fra YWAM Ships basen på Kona. Vanligvis når man setter opp ein outreach med YWAM er det viktig å ha ein fast tidsramme å jobbe innenfor sånn at folk kan planlegge ut fra det. Men 3 ut av 4 av mannskapet mitt hadde ein åpen tidsramme og bestilte einveisbiletter for å kunne være fleksible. Og bra er det, for om eg skulle hatt ein strikt typisk 8 ukers tidsramme hadde båten aldri komt seg fra elven i Bohol. Istedenfor har vi vært på Filippinene i 3 måneder, nåke som har gitt oss perfekt timing til å seile båten heilt frem og sette båten på land.
Timing
Vi hadde ein lang forsinkelse i Bohol når vi fant ut at mastene våre er for korte etter vår første test seilas. Begge mastene måtte tas ned og forlenges før vi kunne begynne på reisen vår. Denne forsinkelsen var ikkje med i beregningen, men det gav oss tid til å gjøre fleire nødvendige prosjekter på båten, samt å reise til Cebu der vi møtte ein viktig person som skulle bli med oss videre. Og på toppen av alt så endte det opp med å være perfekt timing når vi nådde det åpne kyststrekket langs Mindanao. Hadde vi komt hit tidligere hadde vi møtt mye vind og store bølger, men istedenfor hadde vi lett vind og lite bølger.
Lagringsplass
Når vi begynte reisen vår fra Bohol visste vi ikkje om vi hadde ein plass å lagre båten vår. Eg hadde gjort litt research på forhånd og fant ein marina der vi kunne lagre båten på vannet, men det var dyrt og eg ville helst ha den på land. Men gjennom YWAM nettverket her på Filippinene fekk vi godvilje hos ein borgermester som hadde et feriehus på Samal der vi kunne sette opp båten vår. Den lille fiskerlandsbyen er et populært feriested blandt de lokale og lokasjonen var perfekt for lagring av båten vår. De lokale fiskerne var gladelig med på å skubbe båten vår opp av vannet og til sin nye heim på land. Bestyreren av borgermesterens hus vil se etter båten vår mens vi er vekkreist og eg tror den vil være veldig trygg der.
Lokal hjelp
Det er få som kan snakke engelsk i den lille fiskerlandsbyen og uten vår lokale venn Genesis hadde det vært ein heilt annerledes opplevelse å ta båten opp på land. Tidligere, før vi satte ut på ferden vår, reiste vi til YWAM Cebu der vi møtte Genesis. Vi hadde kjent kvarandre i mindre enn ein time før eg fekk ein impuls til å invitere han med på båten vår etter Matt, som måtte reise heim tidlig, forlot oss. Genesis er ein travel mann og det skulle mye til for at han kunne dra, men etter å ha snakka med lederne hans var det klart at han kunne bli med. Vi tenkte bare at det ville være ein bra opplevelse for han å bli med på å seile, og lite visste vi kor viktig det ville bli å ha ein lokal med på laget som kunne snakke språket. Han gjorde at vi blei tatt imot som familie blandt de lokale og hjalp oss med all kommunikasjon.
Å ta båten på land
Ingen av oss hadde vært med på lignende før og ingen av fiskerne hadde håndtert ein lignende båt. Å demontere båten og sette den sammen på land ville bli ein utfordring. Når båten blei sjøsatt måtte vi betale båtbyggeren for å gjøre alt, og de hadde profesjonelle folk og bra utstyr til å ta seg av jobben. Nå hadde vi bare meg, og heldigvis Genesis som kunne oversette. Men eg hadde ein plan som eg tegna i sanden for bestyreren og heldigvis fungerte den.
Planen var å ta av dekksplankene, motoren og tilslutt bærebjelkene som alle var festa med tau. Deretter støtta vi opp kvart skrog med stokker som blei surra fast framme og bak før vi festa tverrbjelker til å skubbe båtene opp. Vi måtte skubbe 100 meter over sand, grus og gress, og vi brukte stokker til å rulle skrogene på. Skrogene blei satt opp på to stokker og tilslutt satte vi tre tverrbjelker på igjen for å holde konstruksjonen samla og stabil. Heile operasjonen med å flytte begge skrogene fra stranden til hagen tok ein time med 20 lokale. Å få satt alt på plass og ordna tok to dager. Alt i alt eg eg veldig fornøyd med kordan ting gjekk 🙂
Veien videre
Planen er å reise til Salomonøyene den 17. april og deretter videre til Fiji den 2. Mai for å være stab på School of Navigation and Seamanship (SONS). Dette blir tredje gang eg er involvert med SONS, men første gang eg tar heile skolen. Eg blir ein student stab og samtidig skipper ombord eine båten. Målet er å trene lokale fra øyene og andre med hjerte for Stillehavet. Vi har 10 studenter der halvparten er vestlige og den andre halvparten er fra enten Fiji eller Salomonøyene. Skolen varer i 3 måneder og har ein valgfri outreach på Fiji etter skolen er ferdig. Dette er et stort steg for seilevisjonen på Salomonøyene og for Yachts for Life på Fiji.
Men først skal eg tilbake til Vaka Hop’e etter påsken. Tre av mannskapet reiser, mens eg og Zach fortsetter ferden på egenhånd fra her. Vi har 5 dager på oss å bli kvitt nåken uvelkomne gjester, nemlig ein termitt infestasjon. Dette er faren med trebåter, og desverre har vi nå såpass mange tegn på skader at vi må ta tak i det før vi drar. Målet er å drepe de med gift for denne gang. På et seinere tidspunk må vi rive og erstatte det skada treverket, men det blir for mye å takle denne gangen. Om du har erfaring med lignende tar eg gjerne imot råd.
