Mitt navn er Eivind Andås og siden eg var 16 år gammal har eg hatt ein drøm om å bore etter vann i Stillehavet. Når eg var 29 år begynte eg endelig å følge drømmen. I mellomtiden har eg tatt ein mastergrad i brønnteknologi og jobba offshore i 3,5 år som ingeniør. Når eg mista jobben min i oljebransjen på grunn av nedskjæringer, såg eg ein gylden mulighet til å følge barndomsdrømmen min.
2017
Høsten 2017 reiste eg til Papua Ny-Guinea der eg fekk bli med ombord tre forskjellige helseskip fra YWAM Medical Ships. Eg reiste ned for å bli kjent med folkeslag og kultur, uten ein særlig ide om ka eg skulle gjøre på mens eg var der nede. Eg endte opp med å bli ein misjonær når eg var ombord Pacific Link i lag med to DTS team fra Hawaii, ein administrator når eg var ombord YWAM Liberty og tilslutt ein fotograf når eg var ombord YWAM PNG. Med andre ord gjorde eg ikkje mye relatert til vann når eg var i Papua Ny-Guinea.
Men på grunn av komplikasjoner rundt passet mitt var eg nødt til å forlate Papua Ny-Guinea for ein uplanlagt tur til Salomonøyene. Eg oppsøkte YWAM basen som ligger der, og der dreiv de med å bore etter vann! Eg fekk være der i 2 uker der eg levde under enkle kår med fantastiske mennesker og barn. Under tiden min fekk eg være med å bore ein brønn og eg fekk sett ein annen.
2018
Heile turen min til Papua Ny-Guinea var ein fantastisk reise med Gud som til slutt leda meg til Salomonøyene der eg fekk jobbe med akkurat det eg har drømt om: å bore vannbrønner! Derfor er det kanskje ikkje så rart at eg følte meg leda tilbake til akkurat Salomonøyene. Den 5. februar 2018 begynte eg på ein DTS hos YWAM Solomons med fokus på samfunnsutvikling og sport. Skolen vara i 5 måneder der eg fekk være med å bore ennå ein vannbrønn og fekk et skikkelig dypdykk med Gud og den melanesiske kulturen.
Underveis i mitt opphold på Salomonøyene bestemte eg meg for å melde meg som frivillig stab ombord YWAM Liberty i Papua Ny-Guinea. Så når eg var ferdig med min DTS i slutten av juni reiste eg først ein uke til Fiji på et kurs i samfunnstransformasjon før turen gjekk videre til det som skulle være min heim det neste året. Eg fekk være med på å kommisjonere skipet og begynne den første offisielle legeskip outreachen. Vi reiste fra Lae til Bougainville der vi skulle ha 5 måneder med 6 forskjellige medical outreaches til øde områder rundt Bougainville.
Eg jobba ombord Liberty primært som Community Engagement Leader og leda teamet som hadde alt ikkje-medisinsk på land. Vi hadde samtaler med de lokale, vi ba for de og oppmuntra de. Vi hadde program med helseundervisning, vitnesbyrd og tale. Og midt oppi dette gjorde eg og et par dager med reint vann prosjekter i forskjellige landsbyer langs kysten av Bougainville. Det var ein utfordrende oppgave men utrolig givende.
2019
Når perioden vår på Bougainville var over reiste skipet til hovedstaden Port Moresby mens eg tok ein etterlengta ferie heim til Norge over jul og nyttår. I begynnelsen av januar 2019 reiste eg ned igjen til YWAM Liberty for å være med under teknisk fase for skipet. Her jobba eg som purser ombord med ansvar for økonomi, regnskap og logistikk rundt provisjon. Vi hadde fokus på disippelgjøring av mannskapet ombord, samt å reise til forskjellige kirker kvar søndag for å dele oppmuntringer til de lokale.
Planen var å være med som stab på DTSen ombord YWAM Liberty, men pga. endringer i planene la det seg til rette for meg å være stab på April DTSen på YWAM Ships basen i Hawaii. Jeff og Emily som var med Liberty under heile perioden på Bougainville leder skolen og vi hadde ein fantastisk gjeng med studenter. Eg leda et outreach team til Panama der vi tjenestegjorde ved YWAM Ships basen Outpost Panama i Bocas del Toro og hjalp eksisterende arbeid ved YWAM Boquete i Chiriqui provinsen.
Siden DTSen min på Salomonøyene ville eg lære meir om samfunnsutvikling i et bibelsk verdensbilde. Etter mitt engasjement ved YWAM Ships Kona var over gjekk turen videre til New Zealand for å ta skolen i transformativ utviklingsarbeid (Transformational Development School) ved YWAM Furnace. Etter 3 måneder med undervisning gjekk turen tilbake til Salomonøyene for outreach. Dette kom som ein veldig positiv overraskelse for meg, og i tillegg til mange andre bekreftelser iløpet av skolen følte eg meg kalt til å jobbe på Salomonøyene som langtidsarbeider
2020
Etter skolen på New Zealand var over bar det rett tilbake til Salomonøyene for å starte innledende fase av langtidsarbeidet og fokusere på relasjoner med de som allerede jobber der. Etter 2 måneder på Salomonøyene med givende og hardt arbeid bar det tilbake til Norge, midt i koronakrisen, for å delta i broren min sitt bryllup. Når eg ikkje kunne reise ned igjen som planlagt så reiste eg til YWAM Ålesund for å ta del i deiras arbeid. De hadde nettopp tatt over et stort kirkebygg mitt i Ålesund sentrum, og eg fekk være med å hjelpe til i renoveringsarbeidet på grunnplanet for å bygge kontorer til bl.a. YWAM Medical Ships Norge. Eg har og fått være med på alt ungdomsarbeidet de driver her og eg har fått et hjerte for Norsk ungdom.
2021
Eg befant meg fremdeles i YWAM Ålesund i begynnelsen av det nye året, men nå begynner fokuset mitt alvorlig å rette seg mot Salomonøyene. Sammen med lederskapet der nede bestemte vi oss for å satse på å bygge vår egen seilbåt, og rett etterpå for å kjøpe ein seilbåt som skal fungere som ein praktisk modell og inspirasjon til å bygge sjøl. Mens eg fortsatte å jobbe på basen i Ålesund klarte vi å kjøpe seilbåten og fokuset mitt skifta mot å kunne få den til Salomonøyene i løpet av 2022. Eg gjorde meg ferdig i Ålesund med å fullføre og åpne kontorene til YWAM Ships som eg hadde jobba med i over ett år og begynte forberedelsene for 2022.
2022
Dette året kom til å bli et år ulikt alle andre. Med fullt fokus på seilbåtprosjektet for Salomonøyene kasta eg loss i slutten av Januar og reiste til Kroatia for å begynne teoretisk og praktisk undervisning i seiling. Eg mønstra på ein 37 fot seilbåt og seila 950 nautiske mil fra Kroatia til Milos i Hellas, nåke som gav meg verdifullt perspektiv for vår egen reise.
Etter ein kjapp seilas med Elida V fra Kanariøyene til Gibraltar, var tiden inne for å begynne reisen til Stillehavet. I mai reiste eg til Hawaii, uten ein spesifikt plan, men med et mål om å ende opp på Salomonøyene. Det var ein god plan, for der fekk eg invitasjon til å bli med på å få meir seileerfaring på Fiji og samtidig trene opp lokale fra Salomonøyene.
Fiji var ikkje på min radar for dette året, men det har endt opp med å være den mest signifikante tiden iløpet av 2022. Eg fekk både seileerfaring og eg fekk trene opp lokale fra Salomonøyene, samt bygge et team for seilevisjonen. Vi seila rundt i Fiji i 3 måneder og hadde bibelundervisning i forskjellige landsbyer på forskjellige øyer. Vi hadde og ein uke sammen med helseskipet YWAM Koha. Eg fekk prøve meg som kaptein ombord ein seilbåt og fekk verdifull erfaring og sjølvtillit.
Etter Fiji reiste eg tilbake til Salomonøyene et par uker før turen gjekk tilbake til Hawaii. Der fekk eg samle sammen et team til å bli med til Filippinene for å sjøsette båten til YWAM Solomons, nå med navnet Vaka Hop’e. Eg fekk og bruke tid sammen med seileskolen ved YWAM Ships og fekk dele mine erfaringer fra Fiji med studentene der.
Året 2022 endte på Salomonøyene, passende nok. Sammen med YWAM Solomons fekk vi bruke tid sammen og drømme om fremtiden når Vaka Hop’e kommer på plass.
2023
To år etter vi begynte prosessen med å kjøpe båten Vaka Hop’e var endelig tiden inne for å se den i person. Sammen med teamet fra YWAM Ships Kona reiste vi til Filippinene og Bohol for å ta eierskap til båten og dra ut på seilas. Vi hadde to uker på å gjøre den klar for sjøsetting, og så var vi på egenhånd. Vi endte opp å måtte vente ein måned før vi kunne begynne ferden fordi mastene våre var for korte og måtte forlenges. Den tiden brukte vi på elven Abatan og gjorde mange små oppgaver som uansett måtte gjøres før vi var klar for avreise.
Vi hadde ein god shakedown av båt og mannskap på den første etappen, men alt gjekk bra. Resten av seilasen var ein blanding av lett vind og intense sjøpassasjer. Hinatuan passasjen var det største hinderet vi hadde før vi nådde Stillehavet. Vi måtte seile i åpent hav i over ein uke, og takket være forsinkelsen vi hadde med mastene så hadde vi fantastisk vær og lite bølger den uken vi var ute på det filipinske hav. Etter bare ein måned på sjøen var vi framme i ein liten fiskerlandsby i sørlige Filippinene. Der fekk vi ta opp båten og lagre den i ein hage, takket være kontakter via YWAM. Det var ein spennende og spesiell opplevelse å ta baten fra kvarandre sjøl.
Etter Filippinene bar det tilbake til Fiji med et lite pitstop på Salomonøyene. På Fiji var eg med som stab/student/skipper på den første School Of Seamanship and Navigation (SONS) i ein Stillehavsnasjon med fokus på øyboere. Vi seila rundt Fiji og møtte mange utfordringer og hadde mange høydepunkt. Denne skolen var viktig for min sertifisering som kaptein, men ennå viktigere for å sikre mannskap for Vaka Hop’e reisen! 5 av studentene hadde fokus på Salomonøyene, og 4 av de endte opp å bli med å seile med Vaka Hop’e. Etter Fiji reiste eg nok ein gang tilbake til Salomonøyene. Disse små turene har vore viktig for å bygge relasjon og visjon for Vaka Hop’es ankomst og mitt videre arbeid der.
Opprinnelig hadde eg ikkje planlagt å reise tilbake til Norge i 2023, men underveis på skolen hadde eg fått meg kjæreste og det var viktig å besøke foreldrene, for i Norge gjekk eg ned på et kne og fridde. Naomi seilte med meg i Fiji 2022 og reiste til Salomonøyene med oss. Mens ho var der fekk ho et hjerte for stedet og eg møtte ho igjen når ho var tilbake i 2023. Vi tok SONS sammen på Fiji og det gjekk opp for meg at ho hadde alt eg såg etter i ein partner. På toppen av alt det så skulle ho være med som mannskap på Vaka Hop’e og vi ville få mye tid sammen på den reisen. Etter Norge reiste vi tilbake til andre siden av kloden for å feire Jul på Salomonøyene og samle teamet for å reise til Vaka Hop’e og Filippinene tidlig 2024.
2024
I begynnelsen av 2024 reiste vi til Filippinene for å seile Vaka Hop’e til Salomonøyene. Vi hadde et par ting som måtte fikses, men iløpet av ein måned var vi klare for sjøsetting. Motoren streika, men etter to uker med feilsøking og bestilling av ein ny hjerne (CPU) var vi klare for avreise! Eg tvilte litt på om vi kom til å klare å seile heile veien til Salomonøyene, men nå var det bare å gjøre det. Det var mange spørsmål fra nye følgere av reisen, men det var kjekt å kunne svare de. Reisen var full av historier og eg endte opp med å skrive mange ned som korte historier. Vi brakk begge ror på ein natt og måtte bygge nye på ein øde øy. Vi krasja inn i ein tømmerstokk når vi kom til Papua Ny Guinea og møtte på pirater (eller politi?). Vi hadde litt for mange historier om tyverier i PNG, men vi hadde og gode historier. Vi redda to fiberbåter i havsnød på vei til Salomonøyene og etter ein kort etappe kom vi endelig frem. Vi greide det!
Etter den lange seilasen til Salomonøyene hadde vi ein måned i Munda der vi brukte Vaka Hop’e til å bore fire vannbrønner. Deretter seilte vi til Honiara for å feire båtens ankomst til Salomonøyene med hovedbasen. I Honiara reiste Naomi heim mens eg fortsatte oppgaven med å gi båten videre til YWAM Solomons. Etter vi reiste tilbake til Munda tok Billy og et lokalt mannskap båten ut på egenhånd, nåke som symboliserte ein massiv milestein i Vaka Hop’e historien.